Sex-skatt på billigsalg

Ikveld kan dette innlegget av undertegnede leses i avisen Aftenposten Aften.

Gateprest Jan Christian Nielsen går i Aftenposten Onsdag 27. August til frontalangrep på den kristne samlivsetikk. Det er ikke grenser for hvordan mennesker holdes nede av kirkens overformynderske grep. Ikke bare utrykker den mistillit til unge menneskers valg, men den er irrelevant, en belastning, skaper skam og svikter de unge mot medienes og reklamens sexpress.

Nielsen lovpriser menneskets erfaring i sin artikkel. ”Unges erfaring er at innholdet i relasjonen er viktigere enn at samlivet må være offisielt godkjent av stat eller kirke (som er en ordning først fra middelalderen). Nielsen unnlater å si at et offentlig markering av ekteskapet og dermed samlivet er kjent langt tilbake i gammeltestamentlig tid. Hvilken rett har Nielsen til å definere unges erfaring på denne måten?

For den ressurssterke vil aldri selvrealiseringen og det frie valget være et umiddelbart problem. Man kan uten videre skifte sexpartner, kjønn og legning samtidig som man pusser opp huset og skifter ut hele garderoben. For resten av oss vil vi ha behov for noen gode og trygge rammer som skaper identitet. For å gjøre Finn Skårderuds ord til mine: Grenser skaper identitet. Erfaringer lever ikke i et vakuum. Erfaringer trenger en forsiktig og vár motstand.

Ekteskapet er et evangelium for vår tid. I ekteskapet gis et løfte om kjærlighet selv på de dårlige dagene. Kulturen dyrker den umiddelbare og rene forelskelsen. Et løfte om kjærlighet betyr at det ikke er dagsformen, livslykken, livets fortreffelighet, seksualevnen, lysten, kåtheten som bestemmer om en blir. Man har gitt et løfte om å bli i gode og dårlige dager.

Den reflekterte samtalen har ikke gatepresten monopol på. Det er en kjent øvelse i mer liberale kristne miljøer å fremstiller sitt syn som det tolerante, kjærlige og åpne. Implisitt i dette ligger det en kritikk av kirkens syn som lukket og dogmatisk intolerant. Hvor lenge skal vi måtte få en slik kritikk? Vi som forsøker etter beste evne å holde sammen slitesterke verdier med et budskap om tilgivelsens og gjenopprettelsens mulighet. Vi som ønsker at unge mennesker skal bli velsignet med det beste; et liv gitt til hverandre der seksuallivet kan utforskes og uten at man er redd for at det ikke er bra nok.

Jeg har aldri forstått hvorfor vi skal gi folk det nest beste. Kirkens syn på seksualiteten er en skatt: Jeg oppfordrer Nielsen og andre til å ikke selge det ut til laveste bud.

 

Praha – en personlig beretning

Dette er den gripende beretningen om tapte eiendeler, en nær-arrestasjonsopplevelse og skremmende villmarksopplevelser midt i Europas mørke hjerte – i Praha, byen som ingen forlater uten sjelelige sår. Alt er helt sant. Så godt som.

Allerede da vi kom av toget, burde vi ha forstått at noe var galt. Smetana-toget (etter den kjente(?) komponisten) hadde gitt oss et galt inntrykk, nemlig at det fantes noen i Den tsjekkiske republikk som vi kunne kommunisere med. Alt ble annonsert på engelsk på toget, og vi trodde vi var blant venner.

Men da vi hadde kommet ut på jernbanestasjonen, bygget av ideologiske motstandere av vakre ting (les: kommunister), var vi blant ulvene. Vi var alene. Og vi skjønte: denne byen vil bli kvitt oss. Fort. Brutalt. Og uten å snakke engelsk.

Det første møtet var med en dame som solgte t-banebilletter. Hun satte opp sitt mest fiendtlige uttrykk og sa: “No english! Sorry!” Så gikk hun for å lage seg kaffe. Eller hva det er man drikker på Prahas kontorer (pils? vodka? menneskeblod?). Men vi ga oss ikke så lett, og vi fikk tvunget henne til å sette et merke på et kart, på et t-banestopp på andre siden av byen. Vi antok at hun mente at hotellet vårt var i nærheten av denne stasjonen. Begivenhetene som fulgte kan tyde på at det ikke var det hun mente. Og siden hun snakket fort på tsjekkisk og hørtes ganske sint ut, burde vi kanskje forstått at hun faktisk sa: “Det dummeste dere gjør, er å reise akkurat HIT”.

På t-banen var stemningen fremdeles høy. Vi kunne spøke med at “kanskje vi kommer opp i en skog når vi er fremme.” Lite visste vi om vegetasjonen i Praha. Da vi kom opp fra jordens indre. var vi i Groruddalen. På en søndag kveld. Og vi var alene. Stillheten senket seg over oss og de landlige / drabantbyaktige omgivelser. En mann kom. Vi stoppet ham, og han snakket engelsk. Det eneste han ikke var stø på, var forskjellen mellom “kilometer” og “meter”. For i følge ham skulle vi gå ca 500 meter gjennom en skog, og så var vi der. Som foreslått, så gjort, og vi bega oss inn i skogen. Veien tok slutt, og vi var på en skogssti. Litt pussig, kanskje, midt i Praha, men hva visste vel vi? Det var bare å ta på seg norskheten og tenke at: skoger, det kan vi. Stram beltet om livet og gå.

Ute av skogen kom vi til en kirkegård, og vi vandret videre med friskt mot. Vi spurte 4 mennesker til hvor langt det var til hotellet, og samtlige svarte “ca 500 meter”. Etter omtrent tre kilometer stemte dette. Da var det ca 500 meter igjen.

Hotellet var ikke dumt. Ufattelig billig. Og fint (4 stjerner). Men også dette var en del av planen om å knekke oss. Lokk dem til å gi dem lillefingeren. Og så: Kutt av dem venstre hånd.

For på hotellet kom Øyvind på noe han hadde klart å holde utenfor bevisstheten slik bare han kan: at han jo hadde en hvit pose med seg på toget fra Wien… med noen gaver og et digitalkamera… Og nå? Ingen hvit pose. Ingen gaver. Intet kamera.

Dermed var byråkratihelvete (eventuelt byråkratparadis) løs.

Dagen etter dro vi tilbake til det usedvanlig smakløse stasjonsbygget for å prøve å oppspore kameraet. Vi fant et obskurt skilt som viste vei til noe som så ut som en koffert. Dette må være stedet, tenkte jeg. Men da vi kom dit, var det stengt, og en mann viste oss at nu var det lunsjpause. Ok. Vi har tid til å vente en halv time. 29 minutter senere var jeg tilbake, men mannen var borte, byttet ut med en dame i 60-årene som snakket tjsekkisk og ingenting annet. Til gjengjeld snakket hun både mye og fort på tsjekkisk og sa sikkert mye spennende og innsiktsfullt. Litt i villrede prøvde jeg å snakke til en yngre dame som spiste lunsj bak et gitter (ikke spør), men hun sa, på denne hyggelige tsjekkiske måten; “I have… breakfast!”. Og så snudde hun seg demonstrativt, men tydeligvis ikke demonstrativt nok. For etter noen sekunder reiste hun seg og gikk.

Og der sto jeg.

Etter fire samtaler på halvengelsk (som på ingen måte tilsvarer to samtaler på hel-engelsk) ble jeg fortalt at hittegodsavdelingen ikke var på denne stasjonen, men på Prahas hovedbanestasjon. Jeg pustet lettet ut – på hovedstasjonen snakker de jo selvsagt engelsk.

Ja, ja. Så feil kan man ta.

Med friskt mot og ved hjelp av fire nye samtaler på halvengelsk fant vi dette kontoret på hovedbanestasjonen. “Lost and found” sto det på døren. Dette lovet godt. Men vi ble møtt av den etterhvert notoriske tsjekkiske gjestfriheten. “No English! Only Czech!” var velkomsten fra den hyggelige damen.

Hun likte ikke turister og kunne ikke forstå hvorfor ikke alle kunne lære seg tsjekkisk. Dette fikk jeg vite fordi jeg kom i kontakt med min indre umulige kunde. Jeg ga meg ikke. Jeg sa: “Jeg blir her til jeg får snakke med noen som snakker engelsk. Jeg har hele dagen på meg.” Så satte jeg meg ned på gulvet og tok frem reiselektyre. Det er greit å kunne være virkelig vrang av og til.

Damen slang seg på telefonen, og ikke mange minutter etter dukket en politimann opp. Han snakket engelsk (under og mirakler). Og han oversatte og sa: “Dere må dra på den stasjonen dere kom til fra Wien!” Der hvor de hadde bedt oss om å dra til hovedstasjonen. (Dette har nok flere enn meg opplevd. Slik frem-og- tilbake-er-like-langt-virksomhet kan virke irriterende, men er i virkeligheten en oppfinnelse fra kommunisttiden for å minimere effektiviteten i offentlig forvaltning. På denne måten øker antall besøk pr dag på alle kontorer, og det blir mer jobb for flere. Hele folket i arbeid. Eller på vandring mellom kontorer.)

Og jeg måtte skru om motbydelig-kunde-imaget enda noen hakk for å få damen, som jo med all mulig tydelighet hadde demonstrert at telefonen som sto på pulten hennes, faktisk virket, og at hun faktisk snakket et utmerket tsjekkisk og dermed var i stand til å kommunisere med den også åpenbart tsjekkisktalende betjeneten på det som kanskje eller kanskje ikke var et hittegodskontor på den andre stasjonen, til å ringe til den andre stasjonen og spørre om de hadde sett et kamera og en puslespill. Men hun ga seg ikke uten kamp. Hun krevde at vi måtte forlate kontoret hennes for at hun skulle ringe. Nokko for nokko. Det er jo egentlig rimelig. Det kunne jo hende vi fikk tilgang til klassifisert informasjon om togtider, sporskifter eller annen sensitiv informasjon.

Men der og da virket dette noe urimelig på undertegnede, og jeg gikk dermed utenfor døren i ordets bokstavelige forstand, men neppe etter dets ånd, og ble stående i døråpningen med tåen omtrent 2 cm fra terskelen. Da begynte broder Andersen å bli bekymret for at jeg var i ferd med å få meg selv arrestert, og ga tydelig beskjed om at jeg burde flytte meg en meter til siden. Så det gjorde jeg.

Hun ringte, men uten resultat. Ingen pose. Intet kamera.

Dagen etter skulle vi reise, og vi gjorde et siste forsøk da vi så at det fantes noe som kaltes for et “international information office”. Men da vi forsto at damen som var der, ikke helt visste forskjellen på “yesterday” og “tomorrow”, skjønte vi at slaget var tapt. Praha hadde slått oss.

Vi gikk på toget og forlot landet. Jeg gråter ingen tårer over Praha. Jeg håper dere får nytte av kameraet mitt.

Hilsen Bitter

 

Interrail- del 2

Gutta boys har beveget seg mot nor-öst og sveipet innom smaabyer som Milano og Venezia paa veien! Nu er vi i Wien, og skal paa Mozart-konsert i morra! Hurra:)

Venezia er en labyrint.

Hvis du vil ha testa din antatt gode retningssans, saa lykke til i vannbyen! Oops, der var det en kanal, ja! Men denne veien da? Nei, blindgate. Og enda en kanal! Uten hjelp fra lovens lange arm skal du se vi hadde vaert der ennaa. Vi fikk en hale etter oss av fortvilte östeuropeere som heller ikke fant jernbanestasjonen. Men det gikk til slutt!

For de mer filosofisk interesserte: Venezia er en kopi av seg selv.

Deretter gikk ferden til Kroatia!

Og det skulle ikke gaa upaaaktet hen! Man kommer seg nemlig ikke fra Venezia og over dammen paa null komma niks. Neida… seks tog og en taxi maatte til for aa komme seg trygt til Rijeka (eller reka uttalt paa Fredrikstad-dialekt!). En festlig scene utspant seg da Morten skulle ta bilde av seg selv med selvutloeser paa grensen mellom Italia og Slovenia. Han maate nemlig springe ganske langt, og det var saa vidt han rakk frem! For en lengre utgreiing, spoer ved leilighet!

For de oekonomisk interresserte: Slovenia er ikke saa fattig som du trur!

Rijeka er omtrent som Saerp. En gate, en rundkjoering og noen fabrikker og dett var dett. Saa vi reiste til en oey uten vokaler: Krk som er i Syden.

For aa si det saann.

Noen morsomheter:

Morten insisterte paa at vi var paa Kypros under hele oppholdet.

En kelner greidde aa gi Morten en Cola Zero blandet opp med mineralvann (a la Farris) da han spurte om en “bitte cola” og gjentok “bitte, bitte” flere ganger (tysk: vaer saa snill (og ikke “liten”)). Oeyvind greide kunststykket aa söle drikke ved det samme bordet paa den samme restauranten ved to forskjellige anledninger. Og Mortens uforglemmelige nysk: selvfölgelich!

Men innmari deilig aa bade og hoppe og stupe til den store gullmedalje for aa imponere de unge piger:)

La oss til slutt nevne den meget hyggelige 9 timer togturen fra Reka til Wien. Vi moette nemlig en liten familie med tre barn, og de fikk frem farshaap og familiedrömmer for oss begge. En aldeles fortryllende liten datter paa fem aar smeltet vaare maskuline hjerter.

Og helt til slutt en guide over Oeyvind og Mortens samtaleemner paa turen: Hva sören skjer med Höyre? Hva er symfonisk rock? Hva mener Fedon Lindberg om kikkerter? Hva sören skjer med KrF? Forskjellen mellom yrkesfag og almennfags drikkevaner. Skapelsesberetningene (skjönner tegninga?). Jon Fylling. Damer. Etternavnet til Elisabeth Andreasson. Matleie serveringsdamer. Hvorfor det er saa klart vann i Kroatia. Tilvaerelsens dypeste grunn. Pupper. Slobodan Milosevic. Og hvorvidt det er hensiktsmessig aa bruke internasjonale navn i Norge (f.eks Kiara, en ikke navngitt bedaarende femaaring).

Absolutt siste morsomhet fra gutta i Wien:
Morten: Unnskyld, gaar dette toget til Srebrenica?

*Srebenica ligger altsaa i Bosnia-Hercegovina.

Vi takker da for oss og dere vaare alltid trofaste lesere! God tur!

 

Interrail Fredrikstad – Paris – Nice

Bloggens eiere og to glade gutter reiste Tirsdag med tog fra Fredrikstad til Paris. En morsom strekning synes vi selv.

Det gikk ikke lang tid foer samtalen krysset baade Karl Barth og flotte jenter, som det i sannhetens navn maa sies aa vaere ganske mange av i Europa. Morten forsoekte dog aa holde i gang en samtale i fem timer med en noe ung , men vakker ung pike paa toget. Noen festlige misforstaaelser til tross. det ble suksess.

Paris ble inntatt med storm.

I loepet av en dag viste Oyvind turkamerat Morten alt som er verdt aa se og oppleve. Det storslagne slottet Versailles var et hoydepunkt, selv o, Eiffeltaarnet vqr saerdeles hoyere (spesielt for Morten). Gutta var spreke og gikk selvfoelgelig trappene opp til andre avsats. Det opproerte oss som nordmenn i stor grad at vi ikke fikk lov til aa gaa helt til topps. Dette ville ALDRI ha skjedd i hjemlandet, noe som ville foert til kollektivt opproer!

Deretter kjoerte vi langs Rivierraen i 40 grader!

Nice er naa basen for utflukter til verdens vakreste franske byer. La oss ogsaa nevne at vi er blitt kjent med to amerikanske gutter som i likhet med Morten ikke fikk slippe inn i kasinoen i Monte Carlo (Monaco) paa grunn av for korte bukser. Oyvind hadde vaert forutseende nok til aa ta paa seg langbukser, men nektet aa gaa inn i solidaritet med resten av selskapet. Man kan si hva man vil om amerikanere, men ikke at de ikke er hyggelige. Doug og Karman er i alle fall blitt vaare nye venner!

Ellers, kjaere lesere: Er du paa rivieraen, reis til Antibes! En utrolig sjarmerende smaaby mellom Nice og Cannes. Is, kaffe og to glass Rosévin skapte umiddelbart sydlandsstemning; spesielt da teologen Paul Tillich ble tema.

Siden vi skriver paa vinternattfoer-bloggen faar vi nevne at vi har faat kjenne den franske fagforeningspolitikken paa kroppen i dag. I Frankrike gaar det nemlig tog i ett sett, men paa Soendag gaar det nesten ikke et eneste ett! Vi sender en hilsen til Nicolas Sarkozy og oensker han lykke til i kampen!!

Foelg med; foelg med! Franske tastatur vil jeg ikke vaere ved!

Oyvind og Morten

 

Regjeringens verdiimperialisme

11. Juni vil Stortinget vedta en svært kontroversiell familiereform som vil berøre alle familier. Reformen bygger på et verdisett som Jens Stoltenberg tidligere har omtalt som det eneste anstendige.

Diskusjonen om kjønnsnøytrale ekteskap har vært basert på helt feil kriterier. Fra Regjeringen sendte forslaget ut på høring og til nå har ingen av landets medier gjennomført en kritisk analyse av reformforslaget. Reformens omfang og konsekvenser er ennå ikke dekket av noen. Ved å gå lovforslaget nærmere i sømmene vil man se at diskrimineringsretorikken de rødgrønne har valgt nærmest uthules i deres eget lovforslag.

Av bakgrunnsmaterialet i lovforslaget fremgår det nemlig at verken homofile eller deres barn diskrimineres med nåværende lovgivning. Barneloven sikrer alle barn like rettigheter. Homofile og deres barn er i tillegg gitt særrettigheter ved mulighetene i partnerskapsloven og adopsjonsloven til å inngå partnerskap og adoptere hverandres barn. Barn av homofile er i dagens lov sikret samme rett som alle andre barn til å kjenne sine biologiske foreldre. Dette viser med all mulig tydelighet at behovet for en reform på dette området ikke bare er betydelig overdrevet, men også helt unødvendig.

Det må altså være en annen grunn til at Regjeringen ønsker denne lovendringen nå. Når Nordisk nettverk for ekteskapet har konfrontert politikerne med manglende utredning og konsekvensanalyse har vi fått til svar at dette er et verdispørsmål og derfor ikke kan utredes. Dette er opplagt helt feil! Dette spørsmålet berører helt fundamentale rettigheter som slås fast i internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon slår fast retten til å kjenne og få omsorg av sitt biologiske opphav. Dette er rettigheter som regjeringen og Stortinget nå vil undergrave.

Hvilke verdier og normer er det så Regjeringen ønsker å endre? Lovutkastet unnlater å synliggjøre at moderne kjønnsforskning nødvendigvis er et grunnleggende premiss for reformforslaget. Det er her ideen om kjønn som en konstruksjon er formet. Konfliktlinjene mellom kjønnsforskningen og øvrig kunnskapstradisjon er underslått. I stedet for å erkjenne at reformen “felles ekteskapslov” er inspirert av en særdeles tvilsom del av vitenskapen, anklages reformens motstandere for å være umoderne, religiøse og tradisjonsbundne.

Den mest ytterliggående kjønnsforskningen med et samfunnsendrende sikte blir lagt til grunn. Denne baseres på opphevelsen av kjønn og biologi som kriterier for familie og foreldreskap. I høringsnotatet skriver regjeringen: ”Det at man ikke kan få barn med sin partner etter naturmetoden på grunn av at paret har samme kjønn, er ikke medisinsk begrunnet, men snarere sosialt relatert”. Regjeringen gjør seg altså til talsmann for kjønn som en sosial kategori og ikke basert på biologiske kriterier.

En aggressiv likestillingsretorikk har nådd det privatrettslige området. Barnas rettigheter, trossamfunns enstemmige protester, naturlige og biologiske realiteter samt en homogen historisk erfaring settes til side og overhøres. Regjeringens nye verdier erstatter den naturlige forplanting til fordel for en ny konstruert virkelighet. Det mest reale hadde vært å fremme en åpen debatt om disse omfattende endringene og invitere folket til å si sin mening gjennom et valg. Så lenge mediene tier har vi valgt som et siste forsøk på grundig informasjonsvirksomhet å starte kampanjen www.jatilfar.no.

Les en forkortet versjon av innlegget i Aftenposten her.

 

Verdikonflikt

En ny type konflikt er i ferd med å se dagens lys i Norge: Hvilke grupper har krav på mest vern? Homofile, eventuelt kvinner, eller troende? Ny allianser er på vei og verdier står på spill. Religionsfriheten står mot vern mot diskriminering i en ladet verdikonflikt.

– Dette er et testspørsmål for det liberale samfunn. Utvalgets forslag gir assosiasjoner til totalitære samfunn vi ikke ønsker å sammenligne oss med, kommenterer Rolf Kjøde i dagens Vårt Land om diskrimineringsutvalgets sluttrapport.

Bakgrunnen er de mye omtalte §§ 2 og 13 i diskrimineringslovgivningen som gir trossamfunn rett til å forskjellsbehandle i ansettelser med hensyn til trossamfunnets egenart. Diskrimineringslivsutvalget har nylig avgitt sin sluttrapport, og likestillingsministeren har sendt den på høring før Stortinget skal behandle et endelig lovforslag.

Problemstillingen som reises er om trossamfunn skal få lov til å la være å ansette f.eks på bakgrunn av samlivsform eller kjønn. I lovverket idag er det en generell dispensasjon for trossamfunn, noe som er beskyttet i internasjonale konvensjoner.

Ifølge regjeringspartiene (kanskje med unntak av Sp) er det viktigere å sikre alle fri tilgang til alle stillinger og behandler dette som en diskrimineringssak. Det er derfor kommet signaler om at det kan bli endringer i lovverket slik at det kun er ledende stillinger som prest, rabbiner etc. som er unntatt fra lovbestemmelsene.

– På en internatskole har også vaktmester, kjøkkensjef og internatleder viktige roller i å skape et totalt læringsmiljø av teori og praksis, tro og liv, sier Kjøde til Vårt Land og videreformidler et syn som trolig vil være viktig for både katolikker, muslimer og humanetikere. Jeg ville likt å se at humanetikerne ansatte en pinsevenn som vaktmester!

Når det gjelder samlivsform understreker trossamfunnene at det er et frivillig valg å leve ut en homofil orientering. Skillet mellom “legning og praksis” fungerer derfor som et slags forsvar for forskjellsbehandlingen. Når det gjelder å ikke ansette kvinner kan det ikke vises til et liknende valgelement. Blir ikke dette litt som å forskjellsbehandle andre grupper som ikke kan velge bort sin egen identitet. Burde rasistiske organisasjoner kunne forskjellsbehandle ut fra rasistiske motiver ved ansettelser?

Jeg vil hevde at de eksemplene ikke umiddelbart kan sammenstilles. Når kvinner ikke kan ansettes som imamer eller generalsekretær i misjonssambandet så er det ikke fordi de ikke er gode nok. Det dreier seg ikke om ulikt menneskeverd, men snarere om en tolkning av skriftene der menn og kvinner gis forskjellige roller.

Dette kan kanskje ligne på et forsvar for en rasistisk diskriminering, men der rase rammer en gitt avgrenset folkelig gruppering går forskjellsbehandlingen av kvinner tvers gjennom alle kulturer. Dessuten ligger det som et premiss, i hvert fall i konservativ kristen teologis såkalte tjenestedelingsprinsipp, at alle har det samme menneskeverd, men at det er gitt ulike roller for menn og kvinner i menigheten.

En slik diskusjon kan selvsagt gjøres lang og jeg erkjenner at den er vanskelig. Samtidig så dreier unntaksbestemmelsene i diskrimineringsloven om noe annet enn et nitig forsvar for hvilke grupper man kan forskjellsbehandle. Religionsfriheten er betinget av at det er trossamfunnene selv som skal definere hva som er deres læregrunnlag. En statlig inngripen i dette har, som Ola Tulluan og Rolf Kjøde påpeker, totalitære trekk. Det bunner i et syn på staten der det er staten som kjemper det godes sak og sitter med en slags objektiv verdivurdering.

I det vestlige samfunn vil dette bli en av de virkelig store problemstillingene i årene som kommer. Det liberale dilemma er beskrevet av mange, og spørsmålsstillingen er: Hva gjør det liberale samfunnet med de som ikke aksepterer de liberale aksiomene? Må ikke et liberalt samfunn også tåle de som ønsker å sette andre grenser enn de liberale ideologer? Kanskje har Jan Inge Sørbø rett når han skriver at en liberal uten dilemma før eller senere vil bli autoritær.

Karita Bekkemellem uttalte tidligere i år at bispedømmene i Den norske kirke burde tvinges til å ansette homofile prester. Religionsfriheten fyres opp på “gode sosialdemokratiske verdiers” alter. Skal trossamfunnene sikres sin egenart og frihet i dette landet er det på tide at politikere slutter å true med tap av statsstøtte og mer rigid lovverk hver gang verdiene kolliderer.

Kanskje har Mohammed Osman Rana rett i at de religiøse har dårlige kår i Norge idag?

 

Med lov skal driftene stagges

Det går mot et forbud mot kjøp av seksuelle tjenester her i landet. På tross av tvetydige erfaringer fra Sverige og ikke minst protester fra dem som arbeider nærmest dem det gjelder; Pro-senteret og Kirkens bymisjon, kommer denne loven til å bli vedtatt i nær fremtid. Verken statsminister Stoltenberg eller justisminister Storberget er i utgangspunktet tilhengere av dette forbudet, men når samtlige regjeringspartier på sine landsmøter i fjor har vedtatt å arbeide for det, har man i praksis intet valg. Også KrF er tilhengere av dette forbudet.

Det er en katastrofal beslutning. Den bygger på troen på at det går an å kvele umoral ved å forby den, at loven vil få bort det som synes å være en konstant i et samfunn: prostitusjon og seksuell umoral. Dette stemmer ikke, og de som kommer til å lide, er de prostituerte.

Prostitusjon kommer ikke til å bli borte. Den blir derimot drevet ned under jorda. Det innebærer at prostituerte som allerede lever med utrygghet blir enda mer utsatt: fra nå av er de uansett involvert i ulovlig virksomhet, selv om det ikke er de som bryter loven. Men en som arbeider som prostituert er jo i sitt daglige virke interessert i at mennesker kjøper tjenestene de tilbyr, lovlig eller ulovlig. Derfor vil loven plassere de prostituerte på samme sted som dem som kjøper tjenestene: på gal side av loven. Utenfor den kontrollen som den lovlige (om ikke ønskede) prostitusjonen gjør mulig.

En horekunde vil fra nå av være en lovbryter uansett. Det vil føre til at han eller hun mister respekten for loven og det samfunnet som loven gjelder i. Og det blir lett å tenke, for dem som har slike lyster, at hvorfor begrense seg til normal seksuell aktivitet når det er ulovlig uansett. Å slå og mishandle vil falle lettere når man allerede i transaksjonen har gått over den symbolske grensen som et lovbrudd er. Og vil den prostituerte melde fra? Ikke uten å miste levebrødet sitt, i motsetning til nå.

En uttalt intensjon med den nye loven er å slåss mot menneskehandel og organisert prostitusjon. Men dette er jo allerede forbudt! Det hjelper ikke å dobbelforby noe. Det viktige for rettssikkerheten er jo at de lovene som finnes blir håndhevet effektivt. I stedet skaffer man seg en lov som blir helt umulig å håndheve. Noe grellere eksempel på skrivebordslovgivning vet jeg ikke om vi finner.

Jeg er faktisk veldig bekymret over retningen som denne loven fører samfunnet vårt i. Å forby alt man ikke liker er ingen god ide. Det er ikke forbudt med utroskap eller seksuell umoral. Prostitusjon er dessverre en liknende konstant i et samfunn. Den blir ikke borte om man vedtar at det er forbudt.

Man bør arbeide mot prostitusjon, på samme måte som man arbeider mot andre uønskede, men like fullt lovlige ting (som røyking). Å sørge for at ingen ser seg nødt til å prostituere seg, må være et mål. Men man misforstår totalt hvis man tror at denne loven kommer til å fungere som en holdningskampanje.

Den kommer av mange horekunder til å bli oppfattet som en lov presset gjennom av knipne frigide kjerringer (jeg mener ikke det, vel å merke, men jeg forsøker å sette meg inn i hvordan mange faktisk tenker). Det kommer til å redusere respekten for lovverket, og rettssikkerheten for dem som av ulike grunner opplever at de er nødt til å ty til prostitusjon for å greie livet.

 

Redningsmannen

“Et dypt splittet samfunn, som den nyvalgte president i sin innsettelsestale erklærte han ønsker å samle – venter med spenning på hva presidenten vil gjøre for å oppfylle valgløftene. Og ikke minst – med hvilken fart og energi han vil gjennomføre sine lovede dyptgripende reformer i arbeidsliv og økonomi”.

Dette skrev Aftenpostens leder like etter at Nicolas Sarkozy tok over makter og flyttet inn i Èlysée-palasset i Mai ifjor. Det var som kjent Sarkozy som vant valget, og han lovte viktige sosiale reformer knyttet til arbeidsliv og integrering samt å få Frankrikes vaklende økonomi på fast grunn. Dessuten lovte han å gjenvinne en sentral stilling i EU etter at den forrige presidenten Jacques Chirac gav hele unionen et støt for baugen da folket stemte mot ham og mot en omfattende EU-grunnlov.

Sarkozy lyktes å overbevise velgerne om en resept for å få landet ut av uføret. I den økonomiske politikken viser han seg som en sentrumspolitiker, stagnasjonen skal endres ved en kombinasjon av marked og statlig inngripen. Han bruker gulrot og pisk i arbeidsmarkedet ved å belønne innsats og tvinge arbeidsledige over i arbeid ved å redusere trygd. De som ikke vil ta imot den jobben de får tilbudt mister trygden. Slik skal han få Frankrike inn i den økonomiske eliten igjen.I valgkampen gikk Sarkozy hardt ut mot arbeidsuken på maximum 35 timer, og pensjonsalderen på 60 år. Han ønsket opprinnelig at dette skulle være minimum istedetfor maksimumsgrenser. Dette har han ikke fått gjennomslag for, istedet har det blitt innført skattefri overtid og med dette ble den gamle ordningen undergravet.

- Frankrike kan ikke fortsette å ha et slikt sosialt system. Det er ikke holdbart finansielt. Vi må definere en ny sosial kontrakt, helt fornyet og helt annerledes, sa Sarkozy i en viktig tale i senatet, tirsdag 18. september ifjor. Sosialistene ble provosert da Sarkozy demonstrerte sin reformiver ved å flytte skatt på arbeid til skatt på arbeid ved å ganske raskt øke momsen til 24,6 % for å finansiere det sosiale systemet.

Videre har Sarkozy bestemt at en tredjedel av alle stillinger som blir ledige når statsansatte går av med pensjon skal inndras (opprinnelig lovte han halvparten). Enkelte grupper som post- og jernbaneansatte har hatt en pensjonsgrense på 50 år. Dette har Sarkozy utfordret og dette førte til jernbanestreik i November. Frankrike har ingen tradisjon for å snakke seg frem til løsninger, og derfor blir hans utfordring å reformere uten å skape full konfrontasjon med fagbevegelsen. For å oppmuntre til økt innsats gav Regjeringen skattelettelser på 11 milliarder euro (83 milliarder kroner) men økonomiske tilbakeslag og stigende matvare- og energipriser har gitt folk mindre å rutte med likevel.

Sarkozy har stjålet en gammel merkesak fra høyrepopulisten Le Pen ved å opprette Departementet for immigrasjon og nasjonal identitet. Det er blitt tøffere regler for familieforening og illegale innvandrere skal ut av landet. Som inneriksminister var Sarkozy kontroversiell da han ble beskyldt for å være knallhard da han jaget sigøyenere og prostituerte ut av offentligheten, slo kraftig ned på forstadsopprørene, og kalte opptøyerne for frankrikes avskum.

Han har også vaslet strengere straff for kriminelle. Men Sarkozy har selv vokst opp i en av Paris forsteder og har vist vilje til å tak i problemene som for eksempel at mange unge innvandrere er uten jobb. Han har bladd opp 8 milliarder kroner. 45000 arbeidsplasser skal skapes i løpet av 3 år, og de unges ledighet skal reduseres med 40%. 20000 bedrifter skal slå seg ned i forstedene i løpet av 5 år.

Sarkozy har også bemerket seg i utenrikspolitikken. Han skapte overskrifter da han gikk ut mot Iran og truet med at enten stopper de sitt atomprogram ellers blir de bombet selv. Han har tydelig satt seg som mål å bedre forholdet til USA og England. Han har lenge pleiet forholdet til nyvalgte statsminister Gordon Brown. Så er han også blitt sammenliknet med jern-ladyen, Margareth Tatcher på grunn av sin store reformiver. Dette har gitt hans linje et begrep: Sarkosizme.

I forhold til EU så har presidenten arbeidet for en minigrunnlov som ikke skal til folkeavstemning, og han har lagt stor prestisje i at Tyrkia ikke skal inn i EU. Størst kontrovers har han skapt ved sitt forslag til en ny middelhavsunion (også uten Tyrkia). Dette har han ikke fått gjennomslag for, men han har fått til et kompromiss med andre ledende EU-land for å utvide det såkalte Barcelona-prosessen som vil medføre et bedre samarbeid mellom middelhavslandene.

Ifølge Sarkozy har han med dette oppnådd den tredje store EU-seieren i sin korte periode som fransk president. Den første var å få igjennom en slanket grunnlovstraktat, den andre å få etablert en vismannsgruppe som skal komme med tanker om Uniones framtid i tillegg til det nevnte samarbeidet med nabolandene.

Sarkozy omtales ikke som en mørkeblå liberalist. Han er pragmatiker mer enn en sterk ideolog. Han vil ha løsninger som fungerer. Nettopp dette kan skape noe av misnøyen. Hans pragmatiske tilnærming kan oppfattes som om det ikke er sammenheng mellom hans sterke løfter om forandring og den faktiske politikken. Men dette er velkjente utfordringer for alle som søker politisk makt. Hjemme kjenner vi det samme problemet med oppfyllelsen av Soria Moria.

Diskusjonen om velferdsordninger er interessant fordi det berører hele det europeiske velferdssystemet. Det er en rekke land som sliter av flere grunner: Det er uforholdsmessig dyrt, det gjør oss til krevende mennesker som venter at staten til enhver tid skal hjelpe oss, og ikke mist blir vi eldre og eldre. De “harde yrkene” er kanskje ikke så harde lengre og de opparbeidede rettighetene er under press. Diskusjonen er helt den samme som foregår om pensjonsreform og avtale-festet pensjon (AFP) i Norge for tiden. Vi lever lengre og dermed må folk stå i jobb lengre for at ikke kostnadene til pensjon skal vokse seg ut av alle proposjoner.

Frankrike har fått sin sterke mann og han har vist vilje til å takle å være upopulær. Han skal regjere i 5 år, og har allerede tatt viktige grep for å rette på sentrale utfordringer, men det gjenstår mye. Hans viktigste utfordringer blir å få økonomien på beina, bedre forholdet til EU og å skape tillit til at de sosiale reformene er nødvendige. Det krever stort mot å ta fatt på de enorme utfordringer det ligger i å fornye den vestlige sosiale modellen. Hvis han lykkes vil kanskje flere se til Frankrike som et foregangsland.

 

Moro fra MF

Også i en debattblogg som VinternattFør er det rom for litt god underholdning. Disse festlige sitatene stammer fra Praktikumskullet våren 2007 og er samlet av vår gode venn og kapellan Frode Granerud i Notodden.

 

”Er du først fadder, så sitter du i klisteret.”

John Egil Rø, 25. januar

 

”Jeg kjenner noen få som er fromme, og de har det sikkert bra.”

Halvor Nordhaug, 7. februar

 

”Litt lovisk kan man være.”

Halvor Nordhaug, 7. februar

 

”Jeg har en fortid som karismatiker, så jeg kan grepa.”

Halvor Nordhaug, 7. februar

 

”Det meste av livet hadde han ikke kone og barn og andre ting som plaget ham”

Halvor Nordhaug, 7. februar, om Martin Luther

 

”Hvem er det som har lagt de gule lappene der? Det er djevelen!”

Halvor Nordhaug, 8. februar

 

”En fordel med å komme fra TF er at de ikke er så vant til å holde seg til skjema.”

Halvor Nordhaug, 8. februar

 

”Unge menn, har dere gnisten i behold, eller har dere sot på pluggen?”

Halvor Nordhaug, 8. februar

 

”Det er en fin død for en prest å bli knust på Herrens alter”

Halvor Nordhaug, 1. mars

 

”Fredrik Skavlan er den perfekte svigersønn”

Halvor Nordhaug, 1. mars

 

”Lommedalen ble fylt opp av unge og dynamiske mennesker som ikke hadde tenkt å dø på lang tid, og det gjorde de ikke heller, for der ute jogger de og spiser gulrøtter.”

Halvor Nordhaug, 19. april

 

”Så du rørte sammen en pannekakeliturgi?”

Halvor Nordhaug, 19. april

 

”Litt reinkarnasjon innimellom kan være oppfriskende”

Erling Birkedal, 25. april

 

”Problemet med bryllup er at alle er glade. Det er mye bedre med gravferd hvor folk er lei seg.”

Halvor Nordhaug, 9. mai

 

”Det er mye lettere for katolske prester å snakke om ekteskapet enn for oss som vet hva det er.”

Halvor Nordhaug, 9. mai

 

”Vanskeligheten er å unngå å sende avdøde til helsike.”

Colstrup, 24. mai

 

”Cornelius kunne du vaske på 90 grader, og han var fortsatt hedning.”

Halvor Nordhaug, 30. mai

 

”Er det verre å være kvinne enn å være ond?”

Kleven, 30. mai

 

Og denne Nordhaug blir beskyldt for å være mørkemann? Det skjønner vi ikke  

 

Kunsten å bli helgen og kunsten å demonisere

Magnhild Meltveit Kleppa har skiftet syn på ekteskapet. Hun mener ikke lenger at det er noe som en mann og en kvinne danner, men som kan dannes så lenge det er to som vil det, uansett kjønn.

Mer skal det ikke til for å bli helgen her på berget.

Fra å være mørkekvinne, bedehusfanatiker, en levning fra middelalderen, har hun gjennomgått en ekstrem forvandling: hun er nå blitt “modig og sterk og sårbar og følsom”. Lovprisningene hagler fra den udifferensierte presse.

Hun måtte være “ærlig mot seg selv, sin familie og Gud”, forteller hun. Og vi tørker en tåre i øyekroken. Hun har samtalt med sin homofile sønn og hun har gått gjennom en prosess som hun krever respekt for. Og fy da, fy da, KrF! som våger å påpeke at hun ikke lenger står for det hun stod for da hun ble valgt inn på Stortinget. Man er da vel ikke forpliktet på noe annet enn sine egne følelser, er man vel?

For at jeg skal ha respekt for politikere som skifter mening om hva slags lover vi skal ha i landet, må to kriterier være oppfylt:

1) At man ikke gjør det for å løse følelsesmessige konflikter i eget liv.

2) At man argumenterer saklig for skiftet, og ikke henviser til irrelevante saksforhold.

Kleppa oppfyller ingen av disse kriteriene, og derfor har jeg ikke så mye respekt for hennes skifte av mening (hvilket ikke er å si at jeg ikke respekterer henne eller tolererer at hun er uenig med meg).

Hun legger ikke skjul på at dette har vært en “personlig prosess” for henne. Men er ikke dette totalt irrelevant for hennes rolle som premissleverandør for politikk? Politikk handler om å bygge et samfunn ut fra noen forestillinger om hva som er tjenlig og hva som ikke er tjenlig for helheten. Da er det med respekt (!) å melde irrelevant å trekke inn Kleppas homofile sønn. Det er faktisk bare føleri.

Men føleri man er enig med, er jo det vackraste som finns.

Kleppa leverer ingen argumenter for sitt skifte av syn. Hun snakker noe om hvor vanskelig det er å være homofil på bygda og om selvmord blant homofile.

Jeg undres: mener statsråden at vi som er motstandere av å omdefinere hva et ekteskap er, er ansvarlige for at unge mennesker tar livet sitt?

Hvis hun mener det, er det en uhyrlig påstand som hun burde gjøre rede for og dokumentere. Hvis hun ikke kan det, bør hun holde seg for god til å komme med den.

Hvis hun ikke mener det, er det irrelevant og forstyrrende. Det er føleri.

For denne saken handler ikke om diskriminering. Den handler ikke om å motta respekt for at man er den man er. Den handler ikke om skammen som mange kjenner for følelsene sine.

Den handler om hva en familie er. Hva et ekteskap er. Hva slags oppvekstvilkår som er best for barn. Hva slags samfunn vi ønsker oss. Manges svar vil være annerledes enn mine på disse spørsmålene. Men først når vi blir enige om at dette er saken, kan argumentasjonen begynne.

Nå handler det om staten som overdommer over hvor “vakker” kjærligheten mellom to mennesker er. Det minner ikke så lite om FrPs herostratisk berømte “dokumenterte kjærlighetsekteskap” for noen år siden. Da satt ironien løst. Men nå tar ikke politikere fem øre for å la følelsers antatte estetiske verdi sette agendaen. Men alle vet at kjærlighet både kan være vakker og heslig, både sunn og syk, både god og ødeleggende. Men det har ikke staten noe med. Den har bare med å legge noen rammer som gjør samfunnet best mulig.

Det er dette som er det ekte intimitetstyranniet. Når politikere ikke lenger representerer noe annet enn sine egne personlige historier. Når et skifte av politisk standpunkt blir beskrevet som en omvendelse. Når man bare regnes som fullt ut menneske hvis man mener det samme som “alle vi”.

Dit er vi kommet. Det er sørgelig for demokratiet.