Regionsreformen har potensiale for å bli en svært viktig og vitaliserende forvaltningsreform. Senterpartiet som vanligvis vil ha makten nærmere folk svikter imidlertid i det som kunne bli en av de viktigste demokratireformene i nyere tid.

Dagens fylker fremstår som en puslete storebror til kommunen. Makten er begrenset, og dermed er interessen for fylkespolitikk tilsvarende liten. Etter at sykehusforvaltningen er overtatt av staten er det få tunge oppgaver som hviler på fylkeskommunen. Samtidig utarbeides det ulike geografiske strukturer for ulike samfunnsområder.

Sykehusene er allerede organisert i flere store regioner. I praksis fordeles pengene til et regionalt organ som igjen fordeler pengene videre. Statens veivesen har nylig delt inn virksomheten i sin egen regional struktur, og er mot å endre den geografiske oppdelingen på nytt noen år senere. Det diskuteres også å legge fordelingen av pensjonsmidler til et sentralt organ. Det skal ikke mye politisk innsikt til for å forstå at disse uavhengige prosessene koster enorme beløp og kunne vært samlet i en regionsreform.

Fylkenes begrensede område fører til at de ikke klare å løse viktige oppgaver. La meg bruke Osloområdet som eksempel:

Osloområdets utfordringer. Oslo skal i løpet av 20 år bruke 53 milliarder kroner på bedre veier og bedre kollektivtrafikk. Samferdselsminister Liv Signe Navarsete (Sp.) ønsker å utsette utbyggingen, og protestene strømmer på. Det er ikke rart siden det foreligger et tverrpolitisk vedtak både i Oslo og Akershus. Mens store prestisjeprosjekter søkes realisert andre steder vokser trykket på trafikken i hovedstadsområdet. Senterpartiets defensive holdning skaper problemer i et prosjekt som haster med å komme i gang.

Selv med 53 milliarder og enorme byggeprosjekter vil Oslopakke 3 om 20 år ikke ha løst de krevende transportproblemene i regionen. Oslo med omegn er demografisk det største pressområdet i Norge og situasjonen krever politisk håndverk, oversikt og gode løsninger. Veiprosjekter, kollektivtransportløsninger og ny infrastruktur kan ikke løse dette alene. Det vil være avgjørende å legge til rette for gode forbindelser til omkringliggende byer.

En visjon kan være å tenke seg Østlandet i en satellittmodell. Oslo er det naturlige sentrum. Mange ønsker å jobbe i byen. Med nye kollektivløsninger kan det legges til rette for å bo i byene langs oslofjord, og de andre omkringliggende områdene, samtidig som man demper presset på trafikken. Problemet er at Østfold ser sine behov, Oslo sine, og Buskerud sine. Alle vil ha flyplass, økte overføringer til veier, skatteinntekter, et levende næringsliv, og sin del av kaka.

En ny stor Østlandsregion ville kunne se disse hensynene i sammenheng. Samferdsel, helse, overføringer til kirke og kultur, utdanning og forskning, politi og pensjonsfordeling. Landsdelene kan utvikle seg på sine egne premisser. Dette kan igjen slå positivt ut for turisme, innovasjon, lokalt engasjement, og ikke minst styrking av distriktene.

Senterpartiet har ikke visjoner, ideologiske ressurser og mot til å gjennomføre en slik reform. Senterpartiet vil ikke tvinge fylkene, og Arbeiderpartiet vil ikke overføre flere oppgaver. Regjeringen burde oppdage denne historiske muligheten til å løse morgendagens utfordringer i et av verdens rikeste, men mest overbyråkratiserte land. Du har muligheten Kleppa, men dessverre tviler jeg på at du vil bruke den!