Hva er det med den norske kirke? Hvorfor er den så opphengt i kjønn og seksualitet? Slik spør VG, og selv om fristelsen er stor til (med Hugin og Munin) å slenge tilbake at vel, det finnes kanskje tabloider som er enda mer opphengt i sex enn kirken, så skal jeg heller svare på spørsmålet.
For saken er jo at sex er forferdelig viktig. Både for oss som enkeltmennesker og for hvordan samfunnet ser ut. Det er gode grunner til å være opptatt av sex og seksualitetens rolle – hvis man har et ønske om et godt samfunn.
Troen på at “hva folk gjør på soverommet” kun er en privatsak, må være det dårligst begrunnede credo i hele vårt samfunn. All erfaringen vår tilsier jo at det ikke er sant! Utroskap, skilsmisser, barn her og der, uønskede graviditeter og abort - sexlivet til folk får store og uoversiktlige konsekvenser for hele samfunnet. Nye undersøkelser viser at barn opplever skilsmisser som følge av utroskap som alvorlige traumer. Detaljer brenner seg fast, de blir kastet ut i uoversiktlige følelser og må manøvrere i umulige farvann. De tar skade. Lik det eller ikke, men det er sannheten. “Hva folk gjør på soverommet” kan ødelegge barns liv.
Og den som blir bedratt, den som bedrar, den som er middelet for bedraget – alle vet at dette er vanskelige ting å forholde seg til. Det angår hele livet. Ideen om at man kan løsrive sex fra relasjoner – som flere og flere synes å ta til orde for, er like absurd som ideen om å løsrive spising fra fordøyelse. Og om man skulle klare det (med falsk magesekk, så å si, for å bli i bildet) så ville jo sex ha mistet all sin magi og kraft og bli redusert til teknikker for egen nytelse – noe man kanskje kan klare mindre komplisert på egen hånd (uten at jeg skal gå nærmere inn på det:))
Sannheten om promiskuitet er jo at det er et snyltefenomen. (Jeg er, som noen skjønner, litt opptatt av snyltefenomener for tiden.) Det jeg mener med det, er at fenomenet ikke kan stå på egne bein, men er avhengig av det man forsøker å unngå. Tenk på porno. Rent objektivt betraktet er jo porno ufattelig kjedelig: man har et ekstremt snevert register som man varierer i det uendelige. Ingen ville gidde å holde på med dette hvis ikke det var for at disse rå uttrykkene for seksualitet iverksatte lengsler og fantasier knyttet til anerkjennelse, det å bli sett, elsket, verdsatt, å være del av et inkluderende fellesskap. Og tenk på hvordan f eks s&m snylter på en ekstremt gammeldags skyld-og-straff-moral, og vitner om menneskers lengsel etter underkastelse, overgivelse, nærhet, fellesskap…
Seksualiteten spiller på dype strenger i oss. Og derfor får alt det som har med sex å gjøre så store konsekvenser. Men det nekter man å se. Sex som samfunnsfenomen unnslipper oppmerksomheten, og fenomenet blir i stedet innlemmet i en individualistisk referanseramme. Men kan det - ærlig talt - tenkes noen mindre individualistisk foreteelse enn å ha sex med et annet menneske? Sex er prototypisk fellesskap, og siden menneskets lengsel går i retning av fellesskap og tilhørighet, er det ikke rart at et samfunn som er fattig på dette, blir hekta på sex.
Dette, kjære VG, er grunnen til at kirken er og bør være opptatt av sex. Og grunnen til at VG også er det. Men vi må finne gode måter å snakke om det på, som tar menneskets helhet på alvor, og ikke forsøker å dele inn livet i uoverstigelige båser.
Til slutt om “hva folk gjør på soverommet”-argumentet knytta til homoseksualitet. Jeg tror litt uærbødig at man rett og slett ikke mener det når man bruker det argumentet. For det samme kunne jo sies om incest, konemishandling osv. Det man mener, er at det ikke skader noen. Det er et mye bedre argument. Men da kan man heller si det.
Man kan imidlertid ikke fra det slutte at det folk gjør på soverommet, ikke skader noen.
november 27, 2007 at 3:32 pm
Takk for en interessant analyse.
Du skriver “ikke forsøker å dele inn livet i uoverstigelige båser”. Her tror jeg du tar saken veldig på kornet.
Det vestlige samfunnet har de siste årtiene beveget seg bort fra et samfunn med tydelige samfunnsinstitusjoner: Ekteskapet, staten, frivilligheten, nærlingslivet, kultur, tydelige religiøse rammer, media, folkevalgte organer. På mange måter uoverstigelige båser.
Hvem hadde trodd for 50 år siden at alle disse tydelige institusjonene skulle bli dekonstruert i løpet av kort tid? Staten har kjøpt opp frivilligheten. Næringslivet kjøper opp kulturen. Ekteskapet har blitt likestilt med en rekke andre samlivsformer som samboerskap, partnerskap og andre boforhold. Folks religiøse liv finner stadig sterkere sin plass utenfor kirkens liv etc.
Samtidig har det foregått en motsatt bevegelse som du her påpeker. Samtidig som samfunnsinstitusjonene flyter mer og mer sammen, har man forsøkt å dele opp privatlivet i nettopp uoverstigelige båser. Sex har ingenting med barn å gjøre. Vårt forbruk har ingenting med verdens nød å gjøre. (Ingen sier dette rett ut, men summen av medienes fokus på forbruk gjør dette klart). Innvandreres, uteliggeres, fattiges liv har ingenting med vår moral å gjøre. Det er statens ansvar.
Nettopp disse nye uoverstigelige båsene mellom sex og forplanting (konsekvenser), vår handling og deres nød, samfunnets problemer og vår moral, skaper de underligste debatter og kommentarer i medieverden.
Kanskje en for enkel analyse? Men verdig litt debatt…
mars 11, 2008 at 9:27 pm
Absolutt et av de beste innleggene om seksualitet jeg har lest noen gang, Øyvind. Og jeg sier meg enig i din analyse også, Morten.
Men det overrasker meg Øyvind at du er så overbevist Venstre-mann, med tanke på partiets aktive rolle i landets nye ekteskapslover. Du har fått med deg at Unge Venstre går inn for polygami, ikke sant? De vedtok det på landsmøtet i oktober 2006 (samme landsmøte som gikk inn for å legalisere hasj), og gjentar det i mediene nå om dagen. For eksempel her på p4-nyhetene der du også kan lese om et hyggelig polyfilt forhold i Drammen:
http://www.p4.no/story.aspx?id=260644
Nei, for all del, ingen må jo hindre voksne i å gjøre noe som helst så lenge det er frivillig.
Men hva med barna, da? De blir jo ikke akkurat født frivillig inn i det her rotet.
mars 11, 2008 at 9:35 pm
Jeg ingen “overbevist venstremann”. Jeg stemte Venstre sist, ikke minst fordi dette var et lokalvalg. I min bekjentgjøring av dette skriver jeg til slutt at jeg mener dette med ekteskapslov er et problem og et avvik fra ideologien deres. Så jeg er en troløs velger og lurer mye på hva jeg skal stemme ved neste valg (har hittil havnet på KrF pga abortsaken; dette med ekteskapslov er jo også et pre. Utenom disse sakene er det nok venstre som står mitt hjerte nærmest.)
Når det gjelder Unge Venstre, så har jeg det til felles med moderpartiet at jeg tar alt som kommer derfra med solide doser salt:)
mars 13, 2008 at 7:56 pm
Jeg kjenner ikke Unge Venstre, men jeg synes de trekker helt logiske slutninger i ekteskapssaken. Når et ekteskap ikke lenger er et forhold mellom én mann og én kvinne, hvorfor skal du da sette grensen ved to? Hvorfor skal ikke like så godt tre kvinner få leve sammen med samfunnets aksept? (Slik en svensk parlamentspolitiker foreslo allerede for flere år siden.) Eller hvorfor skal ikke tre bifile få inngå ekteskap med hverandre, uavhengig av kjønn? Hvorfor i alle dager skal man sette grensen ved to? Det er jo ingen grunner til at man skal gjøre det, annet enn det følelsesmessige, at folk ikke har vent seg til tanken ennå. Men erfaringen fra 90-tallets partnerskapslov viser jo at holdninger basert på følelser endrer seg særdeles raskt.
Som de intervjuede i P4-saken påpekte: Det er forbudt ved lov å inngå bigami i Norge, men det er ingen som hindrer deg i å leve i bigami. Så derfor gjør de det, inntil lovene endres. Her har for én gangs skyld sekulariserte nordmenn og muslimer en felles kampsak: De vil organisere kjønnslivet etter sitt eget livssyn, som skiller seg fra det kristne vi har rettet oss etter til nå. Men hvorfor skal det kristne livssynet få prege Norge i tiden framover? Det ville jo være diskriminerende.
Nei, jeg tror ikke det tar så grådig mange år før vi får polygami i Norge. Mark my words. Når det kristne ekteskapet først er avlyst, står dørene åpne for alle typer samliv. Vi har ingenting å navigere etter lenger.
mars 13, 2008 at 10:07 pm
Er det noe galt med bigami?
Av Bent Johan Mosfjell, 24 Juli 1999:
“Men er det egentlig noe galt i bigami eller polygami for den saks skyld? Tanken om det monogame ekteskap baserer seg på at det er to mennesker som passer sammen. Det er riktig at dette ofte er tilfellet. Men er det slik at et menneske kun har ett annet menneske som er den rette for en?
La oss se litt matematisk og logisk på dette. Hvis det kun var et menneske den enkelte kunne være lykkelig sammen med, ville lykkelige forhold være svært sjeldne. Tenk bare hvor liten del av tilgjengelige mennesker her i verden som du faktisk treffer og enda mindre blir kjent med. Heldigvis er det slik at mange er svært lykkelige sammen med en partner.
Men det er også slik at de fleste kunne blitt lykkelige også sammen med et annet menneske. Da kan det også tenkes at vedkommende kan like og trives sammen med begge/alle disse menneskene samtidig. Med tanke på at mange mennesker er bifile er utallige kombinasjoner teoretisk sett mulige. Og da mener jeg mulige med tanke på lykkelige samliv.
Det viktigste er imidlertid den enkeltes mulighet til å styre disse sidene ved sitt liv. Hvem man ønsker å bo sammen med angår egentlig ingen andre enn de som deltar i slike samboerskap. Eller rettere sagt, det er de som deltar som bør ha bestemmelsesretten. Myndighetene bør på ingen måte blande seg bort i dette gjennom ulike reguleringer og forbud.”
Fant innlegget på liberaleren.no der liberalerne er rimelige ekstreme. Samtidig ser jeg ikke hvilke argumenter vi har å stille opp med overfor dette. Det blir selvsagt barna, nok en gang, men etter hvert vil det sannsynligvis være noen som klarer å få folket til å tenke at “polyfile er like gode omsorgspersoner som andre”, og at det bare er positivt for barnet at det er flere som har omsorg for det.