“Men er det egentlig noe galt i bigami eller polygami for den saks skyld? Tanken om det monogame ekteskap baserer seg på at det er to mennesker som passer sammen. Det er riktig at dette ofte er tilfellet. Men er det slik at et menneske kun har ett annet menneske som er den rette for en?
La oss se litt matematisk og logisk på dette. Hvis det kun var et menneske den enkelte kunne være lykkelig sammen med, ville lykkelige forhold være svært sjeldne. Tenk bare hvor liten del av tilgjengelige mennesker her i verden som du faktisk treffer og enda mindre blir kjent med. Heldigvis er det slik at mange er svært lykkelige sammen med en partner.
Men det er også slik at de fleste kunne blitt lykkelige også sammen med et annet menneske. Da kan det også tenkes at vedkommende kan like og trives sammen med begge/alle disse menneskene samtidig. Med tanke på at mange mennesker er bifile er utallige kombinasjoner teoretisk sett mulige. Og da mener jeg mulige med tanke på lykkelige samliv.
Det viktigste er imidlertid den enkeltes mulighet til å styre disse sidene ved sitt liv. Hvem man ønsker å bo sammen med angår egentlig ingen andre enn de som deltar i slike samboerskap. Eller rettere sagt, det er de som deltar som bør ha bestemmelsesretten. Myndighetene bør på ingen måte blande seg bort i dette gjennom ulike reguleringer og forbud.”

Fant innlegget på liberaleren.no der liberalerne er rimelige ekstreme. Samtidig ser jeg ikke hvilke argumenter vi har å stille opp med overfor dette. Det blir selvsagt barna, nok en gang, men etter hvert vil det sannsynligvis være noen som klarer å få folket til å tenke at “polyfile er like gode omsorgspersoner som andre”, og at det bare er positivt for barnet at det er flere som har omsorg for det.

Som de intervjuede i P4-saken påpekte: Det er forbudt ved lov å inngå bigami i Norge, men det er ingen som hindrer deg i å leve i bigami. Så derfor gjør de det, inntil lovene endres. Her har for én gangs skyld sekulariserte nordmenn og muslimer en felles kampsak: De vil organisere kjønnslivet etter sitt eget livssyn, som skiller seg fra det kristne vi har rettet oss etter til nå. Men hvorfor skal det kristne livssynet få prege Norge i tiden framover? Det ville jo være diskriminerende.

Nei, jeg tror ikke det tar så grådig mange år før vi får polygami i Norge. Mark my words. Når det kristne ekteskapet først er avlyst, står dørene åpne for alle typer samliv. Vi har ingenting å navigere etter lenger.

Når det gjelder Unge Venstre, så har jeg det til felles med moderpartiet at jeg tar alt som kommer derfra med solide doser salt:)

Men det overrasker meg Øyvind at du er så overbevist Venstre-mann, med tanke på partiets aktive rolle i landets nye ekteskapslover. Du har fått med deg at Unge Venstre går inn for polygami, ikke sant? De vedtok det på landsmøtet i oktober 2006 (samme landsmøte som gikk inn for å legalisere hasj), og gjentar det i mediene nå om dagen. For eksempel her på p4-nyhetene der du også kan lese om et hyggelig polyfilt forhold i Drammen:
http://www.p4.no/story.aspx?id=260644
Nei, for all del, ingen må jo hindre voksne i å gjøre noe som helst så lenge det er frivillig.
Men hva med barna, da? De blir jo ikke akkurat født frivillig inn i det her rotet.

Du skriver “ikke forsøker å dele inn livet i uoverstigelige båser”. Her tror jeg du tar saken veldig på kornet.

Det vestlige samfunnet har de siste årtiene beveget seg bort fra et samfunn med tydelige samfunnsinstitusjoner: Ekteskapet, staten, frivilligheten, nærlingslivet, kultur, tydelige religiøse rammer, media, folkevalgte organer. På mange måter uoverstigelige båser.

Hvem hadde trodd for 50 år siden at alle disse tydelige institusjonene skulle bli dekonstruert i løpet av kort tid? Staten har kjøpt opp frivilligheten. Næringslivet kjøper opp kulturen. Ekteskapet har blitt likestilt med en rekke andre samlivsformer som samboerskap, partnerskap og andre boforhold. Folks religiøse liv finner stadig sterkere sin plass utenfor kirkens liv etc.

Samtidig har det foregått en motsatt bevegelse som du her påpeker. Samtidig som samfunnsinstitusjonene flyter mer og mer sammen, har man forsøkt å dele opp privatlivet i nettopp uoverstigelige båser. Sex har ingenting med barn å gjøre. Vårt forbruk har ingenting med verdens nød å gjøre. (Ingen sier dette rett ut, men summen av medienes fokus på forbruk gjør dette klart). Innvandreres, uteliggeres, fattiges liv har ingenting med vår moral å gjøre. Det er statens ansvar.

Nettopp disse nye uoverstigelige båsene mellom sex og forplanting (konsekvenser), vår handling og deres nød, samfunnets problemer og vår moral, skaper de underligste debatter og kommentarer i medieverden.

Kanskje en for enkel analyse? Men verdig litt debatt…