Alle Midtøsten-eksperter har begrenset tro på resultatet av Annapolis-konferansen som ble innledet Tirsdag 27. Nov. På sakskartet står vriene spørsmål som grenser for en framtidig Palestinsk stat, Jødiske bosetninger, Jerusalems status og Palestinske flyktninger. Men finnes det likevel håp?
Våren 2006 vant den tidligere terrororganisasjonen Hamas valget i Palestina. Gjennom noen intense dager vant Hamas kontroll over Gazastripen tidligere i år. -Dette er en gavepakke til alle de som hater palestinerne og den palestinske saken, sa parlamentsmedlem og tidligere regjeringsmedlem Hanan Ashrawi dengang. Dette danner et viktig bakteppe som forklarer den manglende entusiasmen for fredsforsøket. I realiteten er palestinernes president Mahmoud Abbas uten særlig politisk innflytelse i et amputert Palestina. I tillegg er Ehud Olmert den minst populære statsministeren i Israels historie.
Hamas (den reelle maktinnehaveren i Palestina) er altså ikke innvitert til konferansen som skal løse Palestinas problemer. Det er imidlertid 43 andre land, deriblant erkefienden Syria. Et lant som ifjor forsynte Hizbolla-geriljaen i Libanon med våpen for å bombe Israel. Allerede her skimtes et ørlite håp: Ifølge en Libanesisk observatør kan Syrias deltakelse være et varsel om en svakere allianse mellom Iran og Syria. Iran har nemlig fordømt konferansen.
Dette setter spørsmålet om Israel og Palestina inn i en større sammenheng. Felles for mange av de fremmøtte er nemlig frykten for Irans ekspansjon som stormakt i området. Ironisk nok har USA fremmet Irans dominans ved å styrte det sunni-dominerte Irak. Til og med krigslystne sunnier heier nå fram Ahmadinejad som muslimenes nye kalif. En felles front mot Iran er en mulig forståelse for president Bush` nye engasjement i Palestina-konflikten. Ved siden av å sikre sitt ettermæle selvsagt.
Skjærene er mange nok i Israels nærområde. Israel har bygget en sikkerhetsmur et godt stykke inne på Vestbredden. I seksdagerskrigen i 1967 annekterte Israel Golanhøydene (Syria), Vestbredden (Jordan) og Gazastripen (Egypt). Det er aldri blitt fred om disse områdene. Israels bosetninger på Vestbredden er en av de vanskeligste spørsmålene i diskusjonen om en palestinsk stat. Men til syvende og sist er det spørsmålet om Jerusalem som står som kanskje det mest vriene spørsmålet. Både symbolsk, kulturelt, historisk, geografisk og religiøst representerer byen hele konflikten i et nøtteskall. Palestinerne krever Øst-Jerusalem (med tempelhøyden) som sin hovedstad.
Tilsynelatende er det spørsmålet om tillit som er det mest prekære i regionen. Israel har levd med en stadig trussel fra sine naboer om å bli “kastet på sjøen”. Israels sikkerhetsmur gir intet godt klima for dialog med palestinerne om en ny stat. Libanonkrigen ifjor har skadet forholdet til Syria. Irak er en tikkende bombe og ingen av landene stoler på Iran som ledende stormakt. Men er tillit det eneste som skal til?
Vi kan ikke forstå den stabilt ustabile situasjonen i Midtøsten uten å analysere kulturelle og historiske spenninger, samt maktstrukturene i denne kompliserte regionen. Irak-krigen har ført til en helt annen fordeling av makten i Midtøsten. Verken Palestina eller Israel er svært villige til å gi avkall på land eller sikkerhetsmur. Landene kjemper dessuten om militær styrke og innflytelse på fredsforhandlingene. Uten en sterk pådriver for fred kommer de neppe noen vei.
Her er vi også ved kimen til løsning. Et sterkere engasjement fra USA i fredsforhandlingene, støttet fra Russland, Eu og FN kan vekke til live det snart 5 år gamle veikartet for fred. Syrias medvirkning i Annapolis kan bety en løsning på den 40 år gamle konflikten om Golanhøydene. Kanskje har parlamentsmedlem i Israel og rabbiner Michael Melchior rett når han uttaler:
Splittelsen går ikke mellom jøder og muslimer eller mellom israelere og palestinere, men mellom dem som ønsker å arbeide for fred og dem som ikke gjør det.
I så måte starter enhver fredsprosess med tillit, dialog og forsoning. Deretter må kabalen legges slik alle får en del de kan si seg fornøyd med. Det kan ta tid, men det er vel ikke forbudt å håpe?
februar 26, 2008 at 6:16 am
For å kverulere, Olmert er vel statsminister, ikke president. Jeg er også usikker på om han er SÅ upopulær, han var vel nede i 2% (!) oppslutning en tid, men det svinger utrolig fort i israelsk politikk.
mars 30, 2008 at 1:16 pm
Godt observert Henrik! Det er nå rettet opp
april 2, 2008 at 8:51 pm
Legg merke til svært interessant optimistiske kommentar fra Aftenposten:
“De forsøkene som nå gjøres på å skape fred mellom israelere og palestinere, er «de mest seriøse på mange år». Det sier Kjell Magne Bondevik til Aftenposten etter at han denne uken har hatt en serie møter med politiske og religiøse ledere på høyt plan både i Israel og de palestinske områdene.
Den tidligere statsministeren bekrefter dermed de opplysninger som har kommet fra diplomatisk hold i Jerusalem: I strid med hva som har vært en vanlig oppfatning, fører de to partene svært intense, inngående og fruktbare samtaler om alle de viktigste stridspunktene.
Målet er å bli enige om en avtale innen årets utløp. Og USA spiller en aktiv pådriverrolle: Utenriksminister Condoleezza Rice besøkte området denne uken og hadde møter med partene. Hun vil komme tilbake ytterligere to ganger før president George W. Bush selv kommer i midten av mai.”