Magnhild Meltveit Kleppa har skiftet syn på ekteskapet. Hun mener ikke lenger at det er noe som en mann og en kvinne danner, men som kan dannes så lenge det er to som vil det, uansett kjønn.

Mer skal det ikke til for å bli helgen her på berget.

Fra å være mørkekvinne, bedehusfanatiker, en levning fra middelalderen, har hun gjennomgått en ekstrem forvandling: hun er nå blitt “modig og sterk og sårbar og følsom”. Lovprisningene hagler fra den udifferensierte presse.

Hun måtte være “ærlig mot seg selv, sin familie og Gud”, forteller hun. Og vi tørker en tåre i øyekroken. Hun har samtalt med sin homofile sønn og hun har gått gjennom en prosess som hun krever respekt for. Og fy da, fy da, KrF! som våger å påpeke at hun ikke lenger står for det hun stod for da hun ble valgt inn på Stortinget. Man er da vel ikke forpliktet på noe annet enn sine egne følelser, er man vel?

For at jeg skal ha respekt for politikere som skifter mening om hva slags lover vi skal ha i landet, må to kriterier være oppfylt:

1) At man ikke gjør det for å løse følelsesmessige konflikter i eget liv.

2) At man argumenterer saklig for skiftet, og ikke henviser til irrelevante saksforhold.

Kleppa oppfyller ingen av disse kriteriene, og derfor har jeg ikke så mye respekt for hennes skifte av mening (hvilket ikke er å si at jeg ikke respekterer henne eller tolererer at hun er uenig med meg).

Hun legger ikke skjul på at dette har vært en “personlig prosess” for henne. Men er ikke dette totalt irrelevant for hennes rolle som premissleverandør for politikk? Politikk handler om å bygge et samfunn ut fra noen forestillinger om hva som er tjenlig og hva som ikke er tjenlig for helheten. Da er det med respekt (!) å melde irrelevant å trekke inn Kleppas homofile sønn. Det er faktisk bare føleri.

Men føleri man er enig med, er jo det vackraste som finns.

Kleppa leverer ingen argumenter for sitt skifte av syn. Hun snakker noe om hvor vanskelig det er å være homofil på bygda og om selvmord blant homofile.

Jeg undres: mener statsråden at vi som er motstandere av å omdefinere hva et ekteskap er, er ansvarlige for at unge mennesker tar livet sitt?

Hvis hun mener det, er det en uhyrlig påstand som hun burde gjøre rede for og dokumentere. Hvis hun ikke kan det, bør hun holde seg for god til å komme med den.

Hvis hun ikke mener det, er det irrelevant og forstyrrende. Det er føleri.

For denne saken handler ikke om diskriminering. Den handler ikke om å motta respekt for at man er den man er. Den handler ikke om skammen som mange kjenner for følelsene sine.

Den handler om hva en familie er. Hva et ekteskap er. Hva slags oppvekstvilkår som er best for barn. Hva slags samfunn vi ønsker oss. Manges svar vil være annerledes enn mine på disse spørsmålene. Men først når vi blir enige om at dette er saken, kan argumentasjonen begynne.

Nå handler det om staten som overdommer over hvor “vakker” kjærligheten mellom to mennesker er. Det minner ikke så lite om FrPs herostratisk berømte “dokumenterte kjærlighetsekteskap” for noen år siden. Da satt ironien løst. Men nå tar ikke politikere fem øre for å la følelsers antatte estetiske verdi sette agendaen. Men alle vet at kjærlighet både kan være vakker og heslig, både sunn og syk, både god og ødeleggende. Men det har ikke staten noe med. Den har bare med å legge noen rammer som gjør samfunnet best mulig.

Det er dette som er det ekte intimitetstyranniet. Når politikere ikke lenger representerer noe annet enn sine egne personlige historier. Når et skifte av politisk standpunkt blir beskrevet som en omvendelse. Når man bare regnes som fullt ut menneske hvis man mener det samme som “alle vi”.

Dit er vi kommet. Det er sørgelig for demokratiet.