mars 22, 2008
“Et dypt splittet samfunn, som den nyvalgte president i sin innsettelsestale erklærte han ønsker å samle - venter med spenning på hva presidenten vil gjøre for å oppfylle valgløftene. Og ikke minst - med hvilken fart og energi han vil gjennomføre sine lovede dyptgripende reformer i arbeidsliv og økonomi”.
Dette skrev Aftenpostens leder like etter at Nicolas Sarkozy tok over makter og flyttet inn i Èlysée-palasset i Mai ifjor. Det var som kjent Sarkozy som vant valget, og han lovte viktige sosiale reformer knyttet til arbeidsliv og integrering samt å få Frankrikes vaklende økonomi på fast grunn. Dessuten lovte han å gjenvinne en sentral stilling i EU etter at den forrige presidenten Jacques Chirac gav hele unionen et støt for baugen da folket stemte mot ham og mot en omfattende EU-grunnlov.
Sarkozy lyktes å overbevise velgerne om en resept for å få landet ut av uføret. I den økonomiske politikken viser han seg som en sentrumspolitiker, stagnasjonen skal endres ved en kombinasjon av marked og statlig inngripen. Han bruker gulrot og pisk i arbeidsmarkedet ved å belønne innsats og tvinge arbeidsledige over i arbeid ved å redusere trygd. De som ikke vil ta imot den jobben de får tilbudt mister trygden. Slik skal han få Frankrike inn i den økonomiske eliten igjen.I valgkampen gikk Sarkozy hardt ut mot arbeidsuken på maximum 35 timer, og pensjonsalderen på 60 år. Han ønsket opprinnelig at dette skulle være minimum istedetfor maksimumsgrenser. Dette har han ikke fått gjennomslag for, istedet har det blitt innført skattefri overtid og med dette ble den gamle ordningen undergravet.
- Frankrike kan ikke fortsette å ha et slikt sosialt system. Det er ikke holdbart finansielt. Vi må definere en ny sosial kontrakt, helt fornyet og helt annerledes, sa Sarkozy i en viktig tale i senatet, tirsdag 18. september ifjor. Sosialistene ble provosert da Sarkozy demonstrerte sin reformiver ved å flytte skatt på arbeid til skatt på arbeid ved å ganske raskt øke momsen til 24,6 % for å finansiere det sosiale systemet.
Videre har Sarkozy bestemt at en tredjedel av alle stillinger som blir ledige når statsansatte går av med pensjon skal inndras (opprinnelig lovte han halvparten). Enkelte grupper som post- og jernbaneansatte har hatt en pensjonsgrense på 50 år. Dette har Sarkozy utfordret og dette førte til jernbanestreik i November. Frankrike har ingen tradisjon for å snakke seg frem til løsninger, og derfor blir hans utfordring å reformere uten å skape full konfrontasjon med fagbevegelsen. For å oppmuntre til økt innsats gav Regjeringen skattelettelser på 11 milliarder euro (83 milliarder kroner) men økonomiske tilbakeslag og stigende matvare- og energipriser har gitt folk mindre å rutte med likevel.
Sarkozy har stjålet en gammel merkesak fra høyrepopulisten Le Pen ved å opprette Departementet for immigrasjon og nasjonal identitet. Det er blitt tøffere regler for familieforening og illegale innvandrere skal ut av landet. Som inneriksminister var Sarkozy kontroversiell da han ble beskyldt for å være knallhard da han jaget sigøyenere og prostituerte ut av offentligheten, slo kraftig ned på forstadsopprørene, og kalte opptøyerne for frankrikes avskum.
Han har også vaslet strengere straff for kriminelle. Men Sarkozy har selv vokst opp i en av Paris forsteder og har vist vilje til å tak i problemene som for eksempel at mange unge innvandrere er uten jobb. Han har bladd opp 8 milliarder kroner. 45000 arbeidsplasser skal skapes i løpet av 3 år, og de unges ledighet skal reduseres med 40%. 20000 bedrifter skal slå seg ned i forstedene i løpet av 5 år.
Sarkozy har også bemerket seg i utenrikspolitikken. Han skapte overskrifter da han gikk ut mot Iran og truet med at enten stopper de sitt atomprogram ellers blir de bombet selv. Han har tydelig satt seg som mål å bedre forholdet til USA og England. Han har lenge pleiet forholdet til nyvalgte statsminister Gordon Brown. Så er han også blitt sammenliknet med jern-ladyen, Margareth Tatcher på grunn av sin store reformiver. Dette har gitt hans linje et begrep: Sarkosizme.
I forhold til EU så har presidenten arbeidet for en minigrunnlov som ikke skal til folkeavstemning, og han har lagt stor prestisje i at Tyrkia ikke skal inn i EU. Størst kontrovers har han skapt ved sitt forslag til en ny middelhavsunion (også uten Tyrkia). Dette har han ikke fått gjennomslag for, men han har fått til et kompromiss med andre ledende EU-land for å utvide det såkalte Barcelona-prosessen som vil medføre et bedre samarbeid mellom middelhavslandene.
Ifølge Sarkozy har han med dette oppnådd den tredje store EU-seieren i sin korte periode som fransk president. Den første var å få igjennom en slanket grunnlovstraktat, den andre å få etablert en vismannsgruppe som skal komme med tanker om Uniones framtid i tillegg til det nevnte samarbeidet med nabolandene.
Sarkozy omtales ikke som en mørkeblå liberalist. Han er pragmatiker mer enn en sterk ideolog. Han vil ha løsninger som fungerer. Nettopp dette kan skape noe av misnøyen. Hans pragmatiske tilnærming kan oppfattes som om det ikke er sammenheng mellom hans sterke løfter om forandring og den faktiske politikken. Men dette er velkjente utfordringer for alle som søker politisk makt. Hjemme kjenner vi det samme problemet med oppfyllelsen av Soria Moria.
Diskusjonen om velferdsordninger er interessant fordi det berører hele det europeiske velferdssystemet. Det er en rekke land som sliter av flere grunner: Det er uforholdsmessig dyrt, det gjør oss til krevende mennesker som venter at staten til enhver tid skal hjelpe oss, og ikke mist blir vi eldre og eldre. De “harde yrkene” er kanskje ikke så harde lengre og de opparbeidede rettighetene er under press. Diskusjonen er helt den samme som foregår om pensjonsreform og avtale-festet pensjon (AFP) i Norge for tiden. Vi lever lengre og dermed må folk stå i jobb lengre for at ikke kostnadene til pensjon skal vokse seg ut av alle proposjoner.
Frankrike har fått sin sterke mann og han har vist vilje til å takle å være upopulær. Han skal regjere i 5 år, og har allerede tatt viktige grep for å rette på sentrale utfordringer, men det gjenstår mye. Hans viktigste utfordringer blir å få økonomien på beina, bedre forholdet til EU og å skape tillit til at de sosiale reformene er nødvendige. Det krever stort mot å ta fatt på de enorme utfordringer det ligger i å fornye den vestlige sosiale modellen. Hvis han lykkes vil kanskje flere se til Frankrike som et foregangsland.
