En ny type konflikt er i ferd med å se dagens lys i Norge: Hvilke grupper har krav på mest vern? Homofile, eventuelt kvinner, eller troende? Ny allianser er på vei og verdier står på spill. Religionsfriheten står mot vern mot diskriminering i en ladet verdikonflikt.

– Dette er et testspørsmål for det liberale samfunn. Utvalgets forslag gir assosiasjoner til totalitære samfunn vi ikke ønsker å sammenligne oss med, kommenterer Rolf Kjøde i dagens Vårt Land om diskrimineringsutvalgets sluttrapport.

Bakgrunnen er de mye omtalte §§ 2 og 13 i diskrimineringslovgivningen som gir trossamfunn rett til å forskjellsbehandle i ansettelser med hensyn til trossamfunnets egenart. Diskrimineringslivsutvalget har nylig avgitt sin sluttrapport, og likestillingsministeren har sendt den på høring før Stortinget skal behandle et endelig lovforslag.

Problemstillingen som reises er om trossamfunn skal få lov til å la være å ansette f.eks på bakgrunn av samlivsform eller kjønn. I lovverket idag er det en generell dispensasjon for trossamfunn, noe som er beskyttet i internasjonale konvensjoner.

Ifølge regjeringspartiene (kanskje med unntak av Sp) er det viktigere å sikre alle fri tilgang til alle stillinger og behandler dette som en diskrimineringssak. Det er derfor kommet signaler om at det kan bli endringer i lovverket slik at det kun er ledende stillinger som prest, rabbiner etc. som er unntatt fra lovbestemmelsene.

– På en internatskole har også vaktmester, kjøkkensjef og internatleder viktige roller i å skape et totalt læringsmiljø av teori og praksis, tro og liv, sier Kjøde til Vårt Land og videreformidler et syn som trolig vil være viktig for både katolikker, muslimer og humanetikere. Jeg ville likt å se at humanetikerne ansatte en pinsevenn som vaktmester!

Når det gjelder samlivsform understreker trossamfunnene at det er et frivillig valg å leve ut en homofil orientering. Skillet mellom “legning og praksis” fungerer derfor som et slags forsvar for forskjellsbehandlingen. Når det gjelder å ikke ansette kvinner kan det ikke vises til et liknende valgelement. Blir ikke dette litt som å forskjellsbehandle andre grupper som ikke kan velge bort sin egen identitet. Burde rasistiske organisasjoner kunne forskjellsbehandle ut fra rasistiske motiver ved ansettelser?

Jeg vil hevde at de eksemplene ikke umiddelbart kan sammenstilles. Når kvinner ikke kan ansettes som imamer eller generalsekretær i misjonssambandet så er det ikke fordi de ikke er gode nok. Det dreier seg ikke om ulikt menneskeverd, men snarere om en tolkning av skriftene der menn og kvinner gis forskjellige roller.

Dette kan kanskje ligne på et forsvar for en rasistisk diskriminering, men der rase rammer en gitt avgrenset folkelig gruppering går forskjellsbehandlingen av kvinner tvers gjennom alle kulturer. Dessuten ligger det som et premiss, i hvert fall i konservativ kristen teologis såkalte tjenestedelingsprinsipp, at alle har det samme menneskeverd, men at det er gitt ulike roller for menn og kvinner i menigheten.

En slik diskusjon kan selvsagt gjøres lang og jeg erkjenner at den er vanskelig. Samtidig så dreier unntaksbestemmelsene i diskrimineringsloven om noe annet enn et nitig forsvar for hvilke grupper man kan forskjellsbehandle. Religionsfriheten er betinget av at det er trossamfunnene selv som skal definere hva som er deres læregrunnlag. En statlig inngripen i dette har, som Ola Tulluan og Rolf Kjøde påpeker, totalitære trekk. Det bunner i et syn på staten der det er staten som kjemper det godes sak og sitter med en slags objektiv verdivurdering.

I det vestlige samfunn vil dette bli en av de virkelig store problemstillingene i årene som kommer. Det liberale dilemma er beskrevet av mange, og spørsmålsstillingen er: Hva gjør det liberale samfunnet med de som ikke aksepterer de liberale aksiomene? Må ikke et liberalt samfunn også tåle de som ønsker å sette andre grenser enn de liberale ideologer? Kanskje har Jan Inge Sørbø rett når han skriver at en liberal uten dilemma før eller senere vil bli autoritær.

Karita Bekkemellem uttalte tidligere i år at bispedømmene i Den norske kirke burde tvinges til å ansette homofile prester. Religionsfriheten fyres opp på “gode sosialdemokratiske verdiers” alter. Skal trossamfunnene sikres sin egenart og frihet i dette landet er det på tide at politikere slutter å true med tap av statsstøtte og mer rigid lovverk hver gang verdiene kolliderer.

Kanskje har Mohammed Osman Rana rett i at de religiøse har dårlige kår i Norge idag?